Det begynte med et behov for å være sammen. Bli kjent med Inter African Committee In Norway.

Noen ganger starter det viktigste arbeidet ikke med et mål, men med en følelse. Kanskje en uro, eller et savn. Et behov for å høre til.

Vi satte oss ned med noen av grunnleggerne av Inter African Committee In Norway for å høre mer om hvordan deres organisasjonshistorie er.

I 1993 satt tre kvinner fra Gambia sammen i Norge. En av dem var Sheriffo Kassama. De var unge mødre, eller i ferd med å bli det. Barna tok plass i livene deres – men samtidig ble verden mindre. Dagene kunne bli stille, og nettverket var begrenset.

Sheriffo Kassama husker stillheten:

«Vi hadde alt vi trengte, egentlig. Trygghet, hus, barn. Men jeg savnet noen å drikke te med. Noen som forstod uten at jeg måtte forklare alt.»

Kvinnene begynte å snakke sammen. Ikke om store planer, men om hverdagen. Om hvordan livet i Norge kunne føles både trygt og fremmed på samme tid. Og så, midt i samtalen, kom tanken: Hva om vi lager et sted der vi kan møtes? Der både mødre og barn kan være sammen.

Et rom som ikke krevde noe

Det som vokste fram, var en syklubb. Ikke fordi det å sy var det viktigste, men fordi det ga en ramme. En unnskyldning til å samles. Den første lørdagen i måneden gikk de på besøk til hverandre. Barna lekte, mens kvinnene snakket.

Etter hvert forstod de at det kunne bli tungt for den som skulle være vertskap å bære kostnadene. Løsningen ble at alle betalte 50 kroner hver gang.

Over tid endret noe seg. Dette var ikke lenger bare et møtepunkt, men et fellesskap.

Det var her spiren til IAC ble lagt – uten at noen ennå visste hvor langt det skulle rekke.

Et vendepunkt

Noen år senere satt Neneh Bojang, også medlem i IAC, hjemme foran TV-en og så NRK Dagsrevyen. Innslaget handlet om et gambisk par i Norge, og om kjønnslemlestelse.

Reaksjonen var ikke entydig. Den var sammensatt og motsetningsfull. Både forvirring og sinne. Hvorfor skal andre mene noe om dette? Hvorfor er det vår kultur som problematiseres?

Spørsmålene ble med videre inn i fellesskapet. De ble ikke lagt bort, men delt. Og i det rommet – der tillit allerede fantes – begynte noe å skje.

Kunnskap kom til, og samtalene ble dypere. Ord ble satt på erfaringer som mange hadde båret alene. Etter hvert ble det tydelig at dette ikke handlet om å bli dømt utenfra, men om å forstå noe grunnleggende: At kjønnslemlestelse er et inngrep som gjør varig skade.

Neneh setter ord på vendepunktet:

«Det var smertefullt å erkjenne. For det betydde også å se bakover — på kvinner vi elsker. Mødrene våre. Bestemødrene våre.»

Det var her fellesskapet tok et nytt steg. Fra å være et sted for støtte – til også å bli et sted for handling. De ble aktivistiske.

Fra aktiviteter på Ekebergsletta.

Å snakke der det er stille

I starten var arbeidet nært og forsiktig. Man hadde samtaler, og man delte erfaringer og informasjon. Mange oppdaget at den gambiske diasporaen i Norge i liten grad ble nådd av eksisterende informasjonsarbeid.

«Mye informasjon fantes allerede. Men den nådde ikke oss. Ofte fordi den ble formidlet på en måte som gjorde at folk lukket seg», sier Sheriffo.

IAC begynte å fylle dette rommet. Ikke med pekefinger, men med dialog og informasjonsarbeid. Med stor respekt for kompleksiteten i det de sto i. Arbeidet vokste sakte, men sikkert.

Etter hvert førte det også videre – ut av landet, og inn i større fellesskap. IAC ble en del av det internasjonale arbeidet mot kjønnslemlestelse og bidro inn i innsatsen i FN.

Et bredere blikk på livet i Norge

Med tiden ble det tydelig at utfordringene mange i den afrikanske diasporaen møter, ikke lar seg avgrense til én sak. Rasisme, psykisk belastning, helse, bolig, følelsen av alltid å måtte forklare seg – alt henger sammen.

- Vi begynte å arbeide bredere, men uten å gi slipp på det som alltid hadde vært kjernen: menneskene, de nære relasjonene og tilliten, sier Neneh.

Mange lever med et indre stress. En årvåkenhet som aldri helt slipper taket. IAC gir rom for å snakke om dette – og for å være sammen uten å måtte forklare alt.

Når erfaringer blir hørt

Da FN lanserte tiåret for mennesker av afrikansk avstamning, var IAC blant dem som engasjerte seg tidlig. Likevel opplevdes det stille. Som om det som skulle løftes, fortsatt ble liggende.

IAC valgte å være tålmodige, men tydelige. De arbeidet for at FNs arbeidsgruppe skulle komme til Norge – og møte mennesker ansikt til ansikt. Det tok tid. Men det skjedde.

Rapporten som fulgte, ga språk til erfaringer mange kjente på. Og ga dem samtidig en tyngde som ikke kunne overses.

I 2025 sluttførte IAC et IMDi-støttet prosjekt hvor de blant annet skrev en rapport om utfordringene som FNs arbeidsgruppe særlig har pekt på, og litt om hvordan man helt konkret kan demme opp for disse utfordringene. Organisasjonen har etterhvert fått tilslag på sine søknader om tilskudd, og er også på lista over organisasjoner som mottar Grunnstøtte ifra Oslo kommune. Dette kommer naturligvis godt meg i arbeidet, og er en forutsetning for å lykkes.

Nye generasjoner, nye rom

IAC har etter hvert rettet blikket mot barn og unge som vokser opp i spennet mellom ulike verdener. I møte med dem er utgangspunktet enkelt: å lytte.

Gjennom samarbeid med blant annet Oslo Internasjonale Skole møter IAC elever jevnlig til samtaler om integrering, sosial kontroll, rasisme og tilhørighet. Samtalene er åpne og utforskende, uten fasitsvar.

Elevene får dele egne erfaringer og perspektiver, og blir samtidig invitert til å se seg selv i en større sammenheng. Mange tar med seg refleksjonene videre i egne prosjekter.

IAC jobber også med ungdom på videregående nivå, der spørsmål om identitet og framtid blir mer påtrengende. Målet er ikke å gi svar, men å skape rom for å tenke, kjenne og forstå.

IAC under paraden på ERAS-festivalen 2025.

Ved siden av dette samarbeidet, holder også IAC i den årlige kvinnekonferansen hvert år. Dette i samarbeid med Velferdsetaten i Oslo kommune. Dessuten sitter Sheriffo som styreleder for ERAS-festivalen.

- Samarbeid gir organisasjonen flere bein å stå på, og mange nyttige innspill og ideer til tiltak, sier Sheriffo.

Å være sammen – også uten ord

Ikke alt som betyr noe, lar seg forklare.

For IAC har det alltid vært viktig å skape rom der fellesskap ikke handler om krav, forklaringer eller prestasjon. Et slikt rom finnes ofte ute i naturen. Under den årlige friluftsuken, og ved andre samlinger gjennom året, møtes medlemmene i skogen. De lager afrikansk mat sammen, deler måltider, går turer og sitter side om side. For mange er dette et sjeldent pusterom.

- «Det er et sted,» sier Sheriffo, «der du ikke trenger å forklare hvem du er, eller hvorfor du er sliten.»

Å være ute sammen blir en måte å ta vare på både kropp og sinn. Et fellesskap der det ikke er nødvendig å forklare alt. Det holder å være der.

Arbeidet til IAC måles ikke bare i rapporter eller prosjekter. Denne typen samvær, som vi kjenner fra store deler av afrikanske fellesskapstradisjoner, bærer også i seg kunnskap, omsorg og motstandskraft.

Og det var jo slik det begynte. Med at noen som satte seg ned sammen.

Tekst: Kai A. Sunde (februar, 2026). Bilder: IAC