Å si noe kan gjøre en forskjell. Bli kjent med arbeidet til Stopp Hatprat.

Den 21. mars markeres FNs internasjonale dag mot rasediskriminering. Dagen minner oss om at kampen mot rasisme ikke bare foregår i store politiske debatter, men også i små møter mellom mennesker i hverdagen. Da jeg møtte Lilav Ali, handlet samtalen nettopp om disse øyeblikkene – og om hva vi kan gjøre når vi møter hatprat.

For mange kan slike ladede situasjoner oppstå plutselig – i skolegården, på bussen eller på nett. Kanskje som en kommentar i en gruppechat, et blikk i klasserommet eller en spøk som får noen til å føle seg utenfor. Ofte er det snakk om små ting som glir forbi, uten at noen reagerer.

Det er nettopp i slike øyeblikk organisasjonen Stopp Hatprat ønsker å gi ungdom verktøy til å handle.

– Mange tror hatprat alltid er noe veldig tydelig. Men det kan også være små ting – bilder, memes eller kommentarer som man kanskje ikke tenker over, forteller Lilav Ali.

Et ungdomsinitiativ mot hat

Stopp Hatprat er en del av en internasjonal ungdomsbevegelse mot hatprat og diskriminering. Bevegelsen vokste fram etter terrorangrepene i Norge 22. juli 2011, da ungdomsrepresentanter i Europarådet tok initiativ til kampanjen No Hate Speech Movement.

Den norske delen av kampanjen startet i 2014. Det som først var et frivillig initiativ, har siden utviklet seg til et nasjonalt arbeid for å motvirke hatprat gjennom kunnskap, dialog og menneskerettighetsopplæring.

I dag samarbeider Stopp Hatprat med skoler, organisasjoner og offentlige institusjoner for å løfte tematikken – særlig blant ungdom.

Ungdom som lærer ungdom

Kjernen i arbeidet er ungdomsengasjement. Gjennom et nettverk av ungdomsambassadører holder organisasjonen workshops på skoler, folkehøyskoler og ulike samlinger rundt om i landet.

Lilav er nå inne i sitt tredje år som ungdomsambassadør, og forteller at arbeidet handler om mer enn å forklare hva hatprat er.

– Vi prøver å gi ungdom verktøy til å ta makten tilbake. Både hvis de opplever hatprat selv, men også dersom de er vitne til det.

Et av verktøyene de bruker er SOS-metoden, utviklet gjennom kampanjen Stillhet sårer i samarbeid mellom flere organisasjoner, blant annet Amnesty International og andre aktører som jobber med menneskerettigheter og antirasisme.

Metoden består av tre enkle steg:

• Si noe: si ifra om at den slags atferd ikke er i orden. Det kan bety å konfrontere den som ytrer hatprat der og da, gå bort til den som blir utsatt for å avlede situasjonen, eller snakke med personen i ettertid for å anerkjenne opplevelsen og vise støtte.

• Overvåk situasjonen: dokumenter det som skjer, for eksempel ved å filme

• Spør om hjelp: be andre rundt deg om å involvere seg

Man kan velge å gjøre ett eller flere av disse grepene. Men Stopp Hatprat er tydelig på at ingen forventes å reagere perfekt i en vanskelig situasjon.

– Det er lov å trå feil. Mange opplever slike situasjoner som et sjokk, og da er det ikke alltid lett å vite hva man skal gjøre. Det er helt naturlig.

Samtale fremfor debatt

Når Stopp Hatprat holder workshops, handler det ikke om å vinne en diskusjon. Målet er å skape rom for refleksjon og forståelse. Derfor starter de ofte med å etablere noen felles spilleregler for samtalen: aktiv lytting, respekt og rom for å gjøre feil.

– Vi er tydelige på at dette ikke er en debatt eller en argumentasjon vi ønsker å føre. Det er en samtale. Målet er at folk skal forstå hverandre, sier Lilav.

Hvis samtalen blir opphetet, kan deltakerne alltid vende tilbake til reglene de selv har blitt enige om.

– Samtidig er det lov å reagere. En del av øvelsen er å lære seg å regulere seg selv når noe treffer.

Når små kommentarer blir et mønster

Forskning viser at den vanligste formen for rasisme i Norge er hverdagsrasisme – små hendelser som skjer i hverdagen, ofte i det offentlige rom.

Det kan være kommentarer i butikken, blikk på bussen eller meldinger i kommentarfelt på nett.

Ofte handler det om det som kalles mikroaggresjoner: små bemerkninger eller handlinger som isolert sett kan virke ubetydelige, men som over tid kan oppleves som en konstant påminnelse om at man blir sett på som annerledes.

– Når slike situasjoner skjer igjen og igjen, kan det påvirke hvordan man ser på seg selv og hvor trygg man føler seg i ulike rom, sier Lilav.

Samtidig er det viktig å være klar over at hatprat ikke bare er et sosialt problem, men også kan ha juridiske konsekvenser. I Norge gir straffelovens § 185 et særlig vern mot hatefulle ytringer rettet mot minoriteter. Bestemmelsen forbyr offentlige ytringer som truer eller forhåner personer på grunn av blant annet hudfarge, religion, seksuell orientering eller funksjonsnedsettelse. Selv om ikke alle former for hatprat er ulovlige, setter loven en viktig grense og understreker alvoret i slike ytringer.

Samtalestartere med viktig erfaring

Stopp Hatprat løfter en tematikk som ofte ikke blir snakket nok om, og skaper rom for refleksjon og samtale. Gjennom erfaring fra møter med ungdom over hele landet har de kunnskap om hvor viktig det er å tørre å si ifra, og hvordan vi kan snakke sammen på måter som gjør oss modigere.

– Vi pleier å si at vår oppgave ikke er å komme med alle svarene, men å få ungdom til å tenke og reflektere, forklarer Lilav. Og det knytter seg ikke bare til rasisme, men også til legning, funksjonsnivå og andre former for utenforskap.

Videre består organisasjonen av mennesker med ulike bakgrunner og politiske ståsteder.

– Vi har folk både på høyresiden og venstresiden i politikken. Det viktigste er at man er villig til å lytte til hverandre.

Små handlinger kan gjøre en forskjell

For Lilav har engasjementet også endret seg over tid.

– Før tenkte jeg at jeg skulle redde verden. Nå handler det mer om å møte ungdom, forstå dem på sine egne premisser, og gi dem en start på å forstå seg selv og andre.

Arbeidet mot rasisme og hatprat er viktig, og erfaringen til Stopp Hatprat er at det faktisk gjør en forskjell når noen tør å si imot. Vi trenger å minne hverandre på at alle kan bidra.

Noen ganger kan det være så enkelt som å si: Det der er ikke greit. Eller: Hvorfor sier du det? Eller: La være, det er sårende.

Det handler ikke om å ha det perfekte svaret, men om å vise at hatprat og rasisme ikke får stå uimotsagt.

– Til slutt må jeg understreke at alle mennesker har fordommer, både positive og negative. Det viktigste er hva vi gjør med dem, avslutter Lilav.

Når verden markerer FNs internasjonale dag mot rasediskriminering 21. mars, handler kampen mot rasisme ikke bare om politiske vedtak eller store kampanjer. Den handler også om hverdagsøyeblikkene – om å tørre å si noe når noen blir utsatt for hatprat, og om å møte hverandre med respekt.

Kanskje starter endringen nettopp der. Når noen velger å bry seg. For kampen mot rasisme begynner ofte med én enkel handling: at noen sier ifra.

Publisert 18. mars, 2026