Solidaritet i praksis: Fra kaffefarmene i Nicaragua på 80-tallet, til klimakamp i dag.

Medlemmer møtes en gang i året, her fra sommersamlingen 2025. Foto: Lina Alvarez Reyes/ LAG Norge.

Hva betyr solidaritet i praksis – når verden kjennes stadig mer sammenvevd og urettferdig? Det starter ofte i det små. Med en samtale rundt et kjøkkenbord i Guatemala. Med arbeid i åkeren sammen med bønder i Colombia, med å ta til gatene for å protestere i Brasil. Med spørsmålene som dukker opp når du ser hvordan globale beslutninger faktisk former menneskers hverdag i Latin-Amerika.

For Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) har svaret i snart femti år vært det samme: å stå skulder ved skulder med mennesker som kjemper for rettferdighet, og ta erfaringene med seg hjem til Norge. Å være en del av LAG fremstår som en inngang til å forstå verden nedenfra – og som et utgangspunkt for livslangt engasjement.  

På 1980-tallet reiste de første solidaritetsbrigadene fra Norge til Latin-Amerika. Den gang til Nicaragua for å støtte grasrotbevegelsene og befolkningen som stod midt i en borgerkrig. 

43  år senere lever arven videre. Brigadene fra Norge sendes fortsatt ut – til Guatemala, Brasil og Colombia, nå med fokus på blant annet klima, matsikkerhet, og menneskerettigheter.

 Gruppebilde av norsk brigade i Brasil, 2028. Foto: Cristian Peña/ LAG Norge.

I Latin-Amerikagruppenes lokaler i Christian Krohgs gate i Oslo møter jeg Lina Álvarez Reyes, informasjons- og organisasjonsmedarbeider, og Juan Grajales, styreleder. Herfra koordineres et arbeid som knytter sammen generasjoner av solidaritetsaktivister – og som fortsatt begynner med det samme spørsmålet: Hva betyr det å stå skulder ved skulder?

– Når du står der, side om side med folk som kjemper for retten til sitt eget land, forstår du hva solidaritet egentlig er, sier Juan Grajales.

Han er selv fra Colombia og deltok i studentopprørene fra 2021. I LAG har han både vært aktivt i lokallaget i Tromsø, vært skribent og samarbeidet med internasjonale nettverk som LAG er en del av. Han smiler i skjegget. – Det handler ikke om bistand, men om å bygge tillit. Om å lære av hverandre.

Også i dag reiser brigadene ut – og kommer tilbake med erfaringer som former videre engasjement i Norge.

– De som vender hjem, har sett urettferdighet på nært hold, men også kommet fram til løsninger sammen med lokalbefolkningen,  sier Lina Álvarez Reyes, – Mange fortsetter å engasjere seg i mange år etterpå. Det setter spor. Det viser at dette betyr noe.

Brigadister Roxana (Colombia) og Rosa (Guatemala) med Juan Grajales under gårdsopphold i Tromsø 2024. Foto Ola Røe.

Grasrot og globalpolitikk

Latin-Amerikagruppene er en uavhengig organisasjon, men arbeidet deres er dypt politisk. Et hovedfokus er å følge hvordan norske selskaper opptrer i Latin-Amerika – selskaper som Statkraft, Hydro og Equinor – og dokumentere hvordan økonomiske interesser påvirker klima, miljø og menneskerettigheter.

– Vi ser hvordan Norge, som gjerne omtales som et fredsland, også har økonomiske interesser som får konsekvenser i sør, sier Lina. – Da er det vårt ansvar å sørge for at det skjer på en rettferdig og bærekraftig måte.

Organisasjonen har sju aktive arbeidsgrupper, blant annet for Brasil, Chile og Nicaragua. Hver gruppe har sine fagfelt og samarbeider med folkelige bevegelser som MST – de jordløses bevegelse i Brasil – og bondesaksorganisasjoner i Colombia.

– I Colombia samarbeider vi med bondebevegelser som forsøker å gjenvinne land som er tatt fra dem, forklarer Juan. – Det handler om livsgrunnlag, kultur og verdighet. Når norske selskaper trår feil, merkes det helt ned på individnivå. Dette søker vi å belyse.

Politisk påvirkning fra grasrota

Latin-Amerikagruppene jobber tett opp mot norske beslutningstakere. De sender inn høringsinnspill, deltar i møter med Utenriksdepartementet og holder kontakt med utviklingsministeren. I tillegg møter de partiene – særlig SV, Rødt og MDG – i saker som gjelder ansvarlig næringsliv, urfolksrettigheter og Oljefondets investeringer.

– Vi prøver å være en bro mellom aktivister i sør og politikere i Norge, sier Lina. – Å sørge for at erfaringene fra grasrota faktisk når fram til dem som skriver lovene.

Organisasjonen deltar jevnlig i høringer på Stortinget og kommer med konkrete forslag til partiprogrammer. De samarbeider med ungdomspartier, fagbevegelsen og andre sivilsamfunnsorganisasjoner for å legge press på myndighetene for et mer etisk næringsliv.

– Det er et langt steg fra å bli lyttet til, til å se reell endring, sier Juan. – Men når urfolk får rett til å uttale seg før et selskap går inn i et reservat, slik ILO-konvensjon 169 slår fast, da vet vi at arbeidet nytter.

Samtidig handler påvirkningsarbeidet også om språk og formidling.
– Vi synliggjør våre partneres kamper, sier Lina. – Men vi må gjøre det på en måte som skaper forståelse. Å oversette virkeligheten deres til et språk som får folk til å lytte – det er en del av solidariteten.

Møte med politikere på Stortinget i 2024. Foto: Lina Alvarez Reyes / LAG Norge.

Mellom politikk og poesi

Solidaritetsarbeidet handler ikke bare om økonomi og makt, men også om kultur – om historier, språk og uttrykk som holder motstanden levende. Musikk, litteratur og kunst har alltid vært en del av kampen i Latin-Amerika, fra Víctor Jaras sanger i Chile til muralene i Nicaragua.

Den arven har Latin-Amerikagruppene tatt med seg. De samarbeider med festivaler som Human, Film fra Sør og Cosmopolite, og bruker kunst som en inngang til samtaler om rettferdighet, makt og håp.

– Vi vil vise at Latin-Amerika er mer enn «tacos og narcos», sier Juan. – Det er et kontinent fullt av ideer, fellesskap og kampvilje.

For oss er kultur ikke pynt, men politikk med andre virkemidler, legger Lina til. – En sang kan si mer enn en rapport. Et bilde kan åpne øyne som tall ikke når.

Kunnskap som forandrer

Hvert år sender Latin-Amerikagruppene ut nye brigader – og tar imot aktivister fra Latin-Amerika til Norge. Deltakerne, som vanligvis er mellom 20 og 35 år, får språkopplæring, politisk skolering og erfaring fra folkelige bevegelser. De velges ut gjennom åpne søknader, men det som forener dem, er ønsket om å forstå verden nedenfra. Neste års brigade reiser til Guatemala, og brigadistene som skal være i Norge kommer fra Brasil, Colombia og Guatemala. 

– For mange blir det et vendepunkt, sier Lina – Brigadistene  ser hvordan globale maktstrukturer påvirker hverandre, og plutselig blir sammenhengende tydeligere – mellom livene der og valgene vi tar her hjemme.: hva vi forbruker, hvordan vi investerer, hva vi tier om. 

Gjennom brigadene bygges en kunnskap som ikke bare handler om teori, men om erfaring – om å lytte, delta og dele. Den innsikten følger mange videre, i fagbevegelsen, politikken eller sivilsamfunnet.

Med over 600  medlemmer på tvers av Norge og sitt eget tidsskrift, Latin-Amerika, holder organisasjonen liv i en tradisjon som kombinerer analyse, aksjon og alliansebygging.

En langsom, men nødvendig endring

Mye har endret seg siden 1970-tallet. Men Latin-Amerikagruppene holder fast ved den samme ideen som da de første brigadene dro: at endring starter med å lytte.
– Den viktigste lærdommen er å høre på grasrota, sier Lina. – På dem som faktisk lever med konsekvensene av det vi bestemmer i Norge.

Juan nikker. – For oss er solidaritet ikke et slagord. Det er hverdagen vår. Det er måten vi bygger framtid på.

Kanskje er det nettopp det som gjør solidaritetsarbeidet så viktig i dag: at det minner oss om at verden henger sammen – og at rettferdighet aldri kan outsources.