Inkluderingsarbeid i unntakstilstand?
Foto: Hilde Kvivik Kavli, for prosjektet «KvinnerUT» hos Norges Bygdekvinnelag.
De siste månedene har frivillige organisasjoner over hele landet vist en stor omstillingsevne, og midt i det hele har de ivaretatt både eksisterende og nye frivillige og sørget for å ivareta mangfoldet i organisasjonen. Vi har snakket med to representanter fra organisasjoner som har jobbet langsiktig og strategisk med inkludering, som forteller om sine erfaringer med å inkludere og ivareta både frivillige og deltagere i denne rare tiden- og om deres tanker om hva som er viktig når hverdagen kommer tilbake!
— Frivilligheten lokalt har vist at de raskt kan mobiliserer og være en god samarbeidspartner i kommunens beredskapsarbeid. For de lokale bygdekvinnelagene har dette i praksis handlet om å hjelpe til med tjenester som levering av mat eller som å sy smittvernutstyr. I tillegg spiller den lokale frivilligheten en viktig sosial rolle ved å holde oppe motivasjonen, motet, humøret og samholdet i bygda gjennom tiltak som lokale drive-inn kinoer slik som Sirdal Bygdekvinnelag gjorde, eller tiltak som å sende håndskrevne og personlige brev til alle medlemmene i laget, forteller Cesilie Aurbakken, generalsekretær i Norges Bygdekvinnelag (NBK).
Også hos Norske Kvinners Sanitetsforening (N.K.S.) har det vært full fart de siste ukene. Som helse- og beredskapsorganisasjon har N.K.S. bistått og avlastet det offentlige blant annet med å spre oppdatert og kvalitetssikret informasjon om helse- og beredskapssituasjonen i Norge. Dette har de blant annet gjort gjennom frivillighetens koronatelefon som de opprettet sammen med Nasjonalforeningen for folkehelsen, på oppdrag fra Helsedirektoratet. I tillegg har de fått midler for å sørge for å nå den minoritetsspråklige delen av befolkningen.
— Det å ivareta våre egne frivillige har også vært viktig den siste tiden. Frivillige organisasjoner kan arbeide for å opprettholde god mental helse ved å legge til rette for aktivitet innenfor anbefalte retningslinjer, og bidra til en slags normalitet i unntakstilstanden, forteller Line Markussen, rådgiver for integrering og mangfold hos Norske Kvinners Sanitetsforening.
Viktig med langsiktig inkluderingsarbeid
Det er tider som denne som viser oss hvor viktig fellesskapet og muligheten til å delta er. I Norge i dag har 14% av befolkningen innvandrerbakgrunn og vi lurte på hvordan to organisasjoner som har jobbet langsiktig med inkludering skaffer seg tillit blant innvandrerbefolkningen og hvordan de jobber for å være en mer inkluderende organisasjon.
— Bli kjent med hverandre. Kjennskap gir vennskap!, fastslår Aurbakken.
Hun legger til at bred rekruttering av frivillige og medlemmer gjør organisasjonen mer attraktiv for flere, og bedre tilpasset for fremtiden. Norges Bygdekvinnelag har arbeidet systematisk med inkludering av minoritetskvinner bosatt i bygdene gjennom prosjektet KvinnerUt siden 2017. Målet med innsatsen er at bygda skal være et godt sted å bo for alle, at minoriteter føler seg inkludert, trygge og en del av lokalsamfunnet, uavhengig av bakgrunn.
Aurbakken trekker fram tre viktige ting som må til for å drive inkluderingsarbeid i frivillige organisasjoner:
Det er viktig å sikre god informasjon og kompetansebygging internt i egen organisasjonen, og spørre seg hva det betyr i praksis å være en inkluderende organisasjon som speiler mangfoldet i landet på en god måte.
Organisasjonen må sikre gode relasjoner og samarbeid med andre organisasjoner og aktører som arbeider med inkludering for å samle alle gode krefter og styrke inkluderingsarbeidet i Norge.
Organisasjonen må invitere inn og holde kontakten med minoritetsgrupper – legge til rette for felles møteplasser – bruke og bygge på hverandres kunnskap og ressurser.
Du kan lese mer om inkluderingsarbeidet til NBK her.
Også hos Norske Kvinners Sanitetsforening er inkluderingsarbeid i fokus. Rådgiver for inkludering og mangfold har mange tanker rundt hvordan organisasjonen kan få tillit hos innvandrerbefolkningen, og trekker blant annet fram det å stille spørsmål om målgruppens ønsker og behov og forsøke å imøtekomme dem som et viktig tiltak. Hun legger til at kultursensitivitet, altså det å ta behovene på alvor for å gjøre nødvendige tilpasninger av informasjon og rammer for aktivitet, er viktig for å skape tillit.
— Det å involvere representanter fra målgruppen i prosjektutviklingen, og ha fagkompetanse på flerkulturell kommunikasjon og forståelse i ledelsen kan skape mer tillit. Samtidig må vi anerkjenne at tillit tar tid å bygge opp, og dette er noe vi må normalisere, forteller Markussen.
Hun legger til at organisasjonen må skjønne hva som kan være barrierer for å delta på aktiviteter og bli medlemmer i en organisasjon, og jobbe for å bryte ned disse barrierene.
— En viktig årsak til at det er viktig med bred rekruttering av frivillige i Sanitetskvinnene, er at vår organisasjon blant annet er opptatt av å jobbe for likeverdige helsetjenester for kvinner i Norge. For å vite hvordan helsetjenestene oppleves tilgjengelig for landets kvinner, må vi klare å oppnå kontakt med mange ulike grupper i befolkingen – også de med annen landbakgrunn enn Norge, understreker Markussen.
Markussen trekker fram tre ting NKS gjør for å nå kvinner på tvers:
Foreningene har representanter fra målgruppen i lokallaget.
Foreningene har tett kontakt med målgruppen og har aktivitet som er relevante for dem.
Organisasjonen tilpasser informasjonsmateriell om organisasjonen til målgruppen de vil nå.
Du kan lese mer om N.K.S sitt arbeid for innvandrerkvinner her.
Foto: Linn Markussen, Norske Kvinners Sanitetsforening.
Hverdagen kommer gradvis tilbake
I begge organisasjonene har det vært viktig å ha god og hyppig kontakt med både medlemmer og frivillige under koronakrisen, og vise at man setter pris på dem. Dette har blitt gjort gjennom kontakt på telefon, e-post, sosiale medier og andre kommunikasjonskanaler.
— Det er viktig å vise at man bryr seg! Samtidig må vi forberede oss godt til den dagen når landet åpnes opp igjen og sørge for at vi har gode aktiviteter å tilby tilpasset de lokale forholdene, understreker Aurbakken.
Markussen fastslår også verdien av å sette ord på at hverdagen oppleves så annerledes blant annet fordi man savner å ha fysiske møter med alle de gode frivillige.
Hun mener det er viktig å signalisere tydelig at man setter pris på de frivillige og gleder seg til å møte dem igjen når situasjonen tillater det. Hos N.K.S. har de lagt tilrette for andre måter å drive frivillighet på, og de sørger for at de frivillige fortsatt føler at de bidrar med noe viktig i en sak de brenner for og kan bruke sine ressurser uavhengig av for eksempel helsetilstand.
På spørsmålet om hva som er viktig når hverdagen gradvis kommer tilbake er begge enige om at det å igjen kunne ta del i det sosiale fellsskapet og kunne møtes fysisk er viktig. Aurbakken viser til at dette er viktig for trivsel, engasjement og folkehelsen.
— Frivilligheten spiller en viktig rolle når det gjelder å bidra til normalitet i hverdagen innenfor anbefalte retningslinjer. Når hverdagen kommer tilbake skal vi uttrykke gjensynsglede og at det har vært svært merkbart at vi ikke har sett hverandre på altfor lenge. Det å bli sett er viktig for mennesker, og fravær av kontakt legges merke til. I tillegg kan frivilligheten være en lavterskel arena der man kan snakke sammen om det man har opplevd i denne spesielle tiden, forteller Markussen.
— Når hverdagen er tilbake er vi blitt en erfaring rikere og sikkert mer bevist på hvilken rolle vi som frivillighet spiller i en krisesituasjon eller unntakstilstand. At myndighetene virkelig ser hvilke samfunnsfunksjoner frivilligheten ivaretar som myndighetene er helt avhengig av, avslutter Aurbakken.
Denne artikkelen er inspirert av en sofasamtale om innvandrere, tillitt og frivillighetens rolle som Frivillighet Norge skulle lede for N.K.S i mars. Da arrangementet ble utsatt på grunn av koronasituasjonen valgte vi å stille en av paneldeltagerne, samt arrangøren noen spørsmål om inkludering og organisasjonens rolle under koronasituasjonen.