"Ikke mitt når det er blendahvitt"

Sadia Iqbal jobber med rekruttering, inkludering og for å styrke etniske minoriteters kunnskap om hvilke rettigheter de har som funksjonshemmet. Hun jobber med å endre holdninger i samfunnet og i egen organisasjon. – Jeg vil at arbeidet og aktivitetene skal bli oversatt til politikk og bli en del av Norges Handikapforbunds arbeid for likestilling og deltakelse for alle funksjonshemmede.

Kan ramme alle

– Som 15-åring begynte jeg å engasjere meg i frivillig arbeid i det lokale miljøet jeg hørte til i bydel Grorud. Jeg hjalp andre unge jenter, for eksempel med å skrive søknader, finne ut hvordan de kunne ta utdannelse og tilrettelegging som måtte på plass hvis de hadde nedsatt funksjonsevne.

Etter hvert kom Sadia i kontakt med Norges Handikapforbund, en interesseorganisasjon for og av funksjonshemmede. Dette ledet til at hun ble leder for prosjektet «Ikke mitt når det er blendahvitt!» i ungdomsorganisasjonen til NHF.

– Før jeg begynte å engasjere meg var NHF og NHFU en organisasjon med svært lite mangfold. Det var veldig få som hadde en annen bakgrunn sånn som meg. Jeg husker at jeg sa at dette var en veldig «blendahvit» organisasjon enda den lå midt på Grønland i Oslo. De ble nok sjokkert over at jeg var så tydelig og ærlig, men jeg tror jeg satte i gang noe. Vi skal jo nå ut til en målgruppe som er universell! Funksjonsnedsettelser kan jo ramme alle.

«Ikke mitt når det er blendahvitt!» var et pionerarbeid i NHF og NHFU. Målet var en mer mangfoldig og inkluderende organisasjon og å rekruttere flerkulturelle til organisasjonen. Som resultat har flere ungdommer blitt vervet til ulike viktige styreverv både på lokalt og nasjonalt nivå.

Sadia

– Som funksjonshemmet har jeg vokst opp med å leve et begrenset liv, men likevel ikke latt meg stoppe av det. Min familie var flink til å stille krav til meg på linje med andre barn. I positiv forstand skulle jeg være normal, delta i all lek og på skolen og ta utdanning som alle andre på min alder.

Når Sadia så utover samfunnet var det sjelden hun så noen med etnisk minoritetsbakgrunn med funksjonshemming. Hun visste at mangfoldet som hun selv tilhørte var stort, men samfunnsbildet var ikke preget av dette. – For ikke mange år tilbake så jeg en gutt med flerkulturell bakgrunn og funksjonsnedsettelse på Metro senteret i Lørenskog. Han var russ, satt i rullestol og var med kameratene sine. Han delte ut russekort til barna som løp bort til ham. For meg var det veldig fint å observere at han hadde en normal russetid og ikke lot seg begrense av sine utfordringer. Dessverre er ofte funksjonsnedsettelser i minoritetsmiljø veldig tabu- og skambelagt.

Sadia forteller at mange familier velger å skjule sine barn fra offentligheten pga. stigmaet det innebærer for disse familiene å ha et barn med nedsatt funksjonsevne. Andre gjør det fordi de ikke har kapasitet til å forklare seg og å kjempe i et tjenestesystem som ikke er tilpasset, eller forstår, utfordringene disse familiene møter i velferdsstaten Norge. – Som resultat av dette, sender foreldre sine funksjonshemmede barn på spesialskoler eller skiller seg fra barnet ved å bosette det inn i en institusjon eller avlastningsbolig hvor de får svært tilpassede og skjermede aktivitetstiltak. Dermed får ikke disse barna den samme muligheten til å delta i samfunnet og forblir mørketall i en virkelighet veldig få kjenner til. De eksisterer, men mangler friheten og mulighetene til å leve meningsfylte liv.

Tillitsbyggeren

Sadia har brukt mye tid på å fortelle folk om rettighetene deres og om fellesskapet i organisasjonen. Hun har snakket mye med foreldre til barn og unge med funksjonsnedsettelser, blitt invitert hjem til folk, på fest og i bryllup, og oppsøkt folk.

– Utenforskap er generelt et problem for funksjonshemmede og når det gjelder etniske minoriteter kan det være ekstra utfordrende å delta i og ha tillit til storsamfunnet. Det kan ta tid å etablere tillit og gjøre folk trygg på at jeg jobber for mennesker selv om jeg jobber for en organisasjon. Ulike kulturer har for eksempel ulike måter å oppdra barn på. Jeg har bevisst unngått å si ting som at «sånn gjør vi det ikke i Norge», for da blir jeg plutselig veldig norsk selv om jeg har et utseende som gjør at jeg ser utenlandsk ut. Jeg opplever at det kan gjøre dem usikre, de kan nøle med å dele av sine erfaringer og til og med bli engstelige for at denne informasjonen kan bli brukt imot dem. Derfor tar tillitsbyggingen veldig lang tid.

– Tilbakemeldinger jeg har fått fra minoritetsmiljøene er at de ikke hadde kunnskap om at det eksisterte interessepolitiske organisasjoner som jobber for funksjonshemmede. Andre mente at organisasjonene blir så hvite at de ikke opplever at de har noe å tilby dem. Det mangler politikk, kunnskap om områder og oppgaver som er viktige for funksjonshemmede med minoritetsbakgrunn. De opplever altfor ofte at organisasjoner ikke ser ressursene de innehar innunder en mørk hud, men blir bare et nytt tall i medlemsmassen og bare bidrar til å opprettholde et mangfoldsalibi. Det oppstår dermed et gap når funksjonshemmede minoriteter ønsker å delta i et felleskap og vil inn i organisasjoner, men organisasjonene opplever vanskeligheter med å vite hva de skal tilby dem.

Hopp i det!

– Man må nesten bare begynne, det er det jeg har erfart og lært. Inkludering starter ikke av seg selv. Kanskje må man starte i liten skala med noen få segregerte tiltak, men man må ikke stoppe der. Målet må være å få til møter mellom ulike mennesker og jobbe aktivt med å skape forandringer som kan være nyttige for alle.

Sadia anbefaler de som skal jobbe med inkludering å ha sparringspartnere og et faglig miljø å diskutere med. Du vil møte utfordringer og motgang, stå i sitasjoner der du lurer på hva du skal gjøre.

– Du må skape bevissthet hos alle om at vi alle skal starte dette bevisstgjøringsarbeidet: en person alene eller liten gruppe kan ikke gjøre det på egenhånd, det må være hele organisasjonen. Alle må være involvert i dette arbeidet, og det må være forankret i politiske program og strategier. Uten et felles engasjement eksisterer det bare på papiret, og blir et segregert prosjekt for de spesielt interesserte. Med mangfoldsprosjektene i NHF vil vi vekke alle!

Mino-crew, møter og festival

I prosjektet «Ikke mitt når det er blendahvitt!» har oppsøkende arbeid vært svært viktig. Sadia har snakket på skoler, sykehus, i moskeer, møtt folk på t-banen og kjøpesentre. Det har i tillegg vært mange møter med andre organisasjoner, etater, Oslo kommune. Hun har vært representert i ulike nettverk og utvalg og ikke minst vært på møter med bystyrerepresentanter og på Stortinget. Et av tiltakene har vært å være synlig i samfunnet så folk kan se mangfoldet, blant annet på festivaler.

– Vi arrangerte vår egen mangfoldsfest etter Pride-paraden hvor vi inviterte alle våre samarbeidspartnere og folk fra ulike miljøer til å hylle mangfoldet gjennom taler og innlegg, god musikk og mat samt fotoutstilling. I løpet av prosjektperioden stod vi også på stand for å informere om funksjonshemmede minoriteters realitet og skrev innlegg. Vi etablerte en ressursgruppe i ungdomsorganisasjonen til NHF, som vi kalte Mino-crewet og som jobbet med holdningsendringer og kom med tilbakemeldinger. Vi har kartlagt holdninger i vår egen organisasjon om problematikk som angår funksjonshemmede og minoriteter.

Har endret organisasjonen!

– Vi er ikke i mål, men prosjektet har vært med på å endre politikken internt i NHF. Vi forankret mangfold og inkludering i vår strategi og politiske program for organisasjonen på vårt siste landsmøte i juni 2019. NHF har nå forpliktet seg til å rekruttere mangfoldig, ha større mangfold i sine styrer, utvalg og sitt politiske arbeid. Vi sprer også budskapet til lokallagene våre. Endelig begynner de med etnisk minoritetsbakgrunn å melde seg inn! Vi har hatt samlinger om likepersonsarbeid tilknyttet det å være en minoritet og funksjonshemmet med blant annet temaene aksept av sin funksjonsnedsettelse, identitet, utfordringer som man møter som en dobbeltminoritet. Vi har også fått flere likepersoner med minoritetsbakgrunn til å ta imot henvendelser fra medlemmer og andre som tar kontakt med oss som organisasjon.

Se oss - hør oss - ta oss med.

Prosjektet er nå videreført og blir utvidet til også å ha voksne som målgruppe.

– Vi skal på en rettighetsturne i Norge for blant annet å styrke bevisstheten rundt rettigheter, hjelpemidler som kan gi bedre samfunnsdeltakelse og muligheter for deltakelse i arbeidslivet for etniske minoriteter med funksjonsnedsettelser. Vi skal ha trygge møteplasser slik som språkkafeer for å gi bedre norskkunnskaper. Mange kan ikke godt nok norsk til å beskrive hjelpebehovet sitt eller å skrive «søknadsnorsken» på en riktig måte. Dette er veldig viktig når man skal søke om ulike hjelpemidler man har behov for, hjelpemidler som skal lette hverdagen og derigjennom øke deltagelse i samfunnet.

Politikk

Skepsis til mennesker med annen etnisk bakgrunn er en utfordring som rammer uansett om man sitter i rullestol eller ikke. – Jeg ser det fra et interseksjonalitetsperspektiv ved å se sammenhengen mellom ulike former for makt og forskjellsbehandling som kan påvirke den enkelte person. Dette handler i hovedsak om sammensatt diskriminering som funksjonshemmede med flerkulturell bakgrunn opplever på grunn av deres ulike sosiale kategorier. Jeg vet jo fra egen erfaring at man fort blir møtt enten som funksjonshemmet, eller som en person med etnisk minoritetsbakgrunn eller en muslimsk kvinne. Det blir for enkelt å tenke at en person er enten eller, vi må forstå hvordan ulike former for sosiale identiteter er med på å forsterke diskrimineringen, stigmatiseringen og ekskluderingen disse kan møte.

Mye levekårsproblematikk som fattigdom, lav arbeidsdeltakelse, økt tildeling av trygdeytelser, negativt sosial kontroll, lavere utdanningsnivå, hatkriminalitet, nedsatt psykisk og fysisk helse er noen utfordringer som blir ekstra forsterket for funksjonshemmede med minoritetsbakgrunn når man ser den samlede diskrimineringen. – Vi må sette ord på dette og ta det med inn i det interessepolitiske arbeidet vårt. Dette er også noe som den norske stat har ansvar for å arbeide for.

– Denne sammensatte diskrimineringen slår hardest ut mot funksjonshemmede med minoritetsbakgrunn og deres pårørende. De blir minoriteten innenfor minoriteten. Det finnes dessverre i dag svært lite forskning om dette området gjør det utfordrende å utarbeide politikk på samfunnsnivå.

I det nye prosjektet har Sadia et større fagmiljø rundt seg og er en del av enheten for politikk og samfunn i NHF. – Kunnskapen vi får gjennom mangfoldsprosjektene må også føre til endringer i budskapet vårt ut til samfunnet og vårt politiske arbeid. For oss som interessepolitisk organisasjon er det viktig at det også kommer et politisk produkt ut av prosjektet. Våre mangfoldsprosjekter har derfor til hensikt å påvirke både på individnivå, samfunnsnivå og et politisk nivå.

– Vi kjemper en kamp for menneskerettigheter! Om likestilling! Om Inkludering! Vi kjemper for at de politiske organene skal sette verdens største minoritet, funksjonshemmede, på agendaen!

10 bud

Et av resultatene i «Ikke mitt når det er blendahvit» er 10 bud for å være en organisasjon for alle. På plakaten står det: For å skape et mangfoldig samfunn må vi begynne med oss selv.

De 10 budene gir konkrete regler for hvordan organisasjoner kan øke mangfoldet sitt, utvikle organisasjonen og bli mer relevant for alle. Følger du disse blir det lettere å gjøre som Sadia – å hoppe i det.

Lær deg budene her.

Prosjektet “Ikke mitt når det er blendahvit”, NHFU.

Tekst: Ida Marie Holmin oktober 2019