– Hvor blir det av minoritetsjentene?

Det tenkte inkluderingsleder i Florø SK Håndball, Ann-Kristin Førde. Hun tok kontakt med Saba Behrane leder i NOSFO, for å kvitte seg med sine egne og minoritetsforeldres fordommer om idrett og minoritetsjenter.

I Florø idrettshall er lydnivået høyt, det skrikes og hoies. Lyden av knirkende hallsko mot hallgulv, baller som spretter og fløyter som skingrer i ørene. Svetten sitter i veggen og spenningen kjennes i lufta. Denne uken har Florø SK Håndball samlet 160 barn til sin årlige håndballskole i idrettshallen.

– Det begynte med at jeg tenkte ”hvor blir det av jentene?”, forteller Ann-Kristin Førde, leder av inkluderingsgruppen i Florø SK Håndball.

I Flora kommune er det håndball som gjelder for jenter som vil drive idrett. Klubben er stor og en viktig del av lokalmiljøet.

Førde forteller at mens mange av guttene med minoritetsbakgrunn begynte på fotball, var det nesten ingen jenter som gjorde det samme. Hun synes noen måtte spørre hvorfor det var sånn og kom i kontakt med organisasjonen Norsk organisasjon for Selvhjelp for flyktninger (NOSFO).

– Vi hadde møter, mange møter. Vi ville vite hvilke hindringer som lå i veien. Vi ønsket å forstå hvorfor jentene ikke var med, slik at vi kunne fjerne hindringene og få dem med på laget, forteller inkluderingslederen.

Mange spørsmål

Sammen med NOSFO arrangerte håndballklubben møte med foreldrene til minoritetsjentene. Dette ble en viktig arena for å imøtekomme fordommer på begge sider.

– Foreldrene spurte om jentene kunne bruke hijab, om det var kjønnsdelte lag og om de måtte ha bil for å være med. Vi beroliget dem på alle punktene, men det jeg tror var aller viktigst, var at de fikk vite hvordan andre foreldre drev håndballen frivillig, forteller Førde.

Hun forklarte at norske foreldre ikke bare lot barna sine løpe løpsk uten tilsyn. Og at det ikke var snakk om at noen tjente penger på dette.

– Vi fortalte at vi holdt øye med hverandres barn og at de gjennom idretten kunne bli kjent med foreldrene til barnas venner. På den måten kunne de også få litt mer innsikt i barnas liv utenfor hjemmet, forteller Førde.

Også i klubben hadde de spørsmål. Ville ikke minoritetsforeldrene at jentene skulle spille sport? Handlet dette om sosialkontroll, som det ble snakket om i mediene? Det viste seg at ingen av gruppene hadde grunn til bekymring. Det var kun samtalene, forklaringer og å motbevise hverandres fordommer som måtte til.

– Vi forandret egentlig ingenting i klubben, vi bare snakket sammen om bekymringene vi hadde. Under møtet var det plutselig en haug med foreldre som rakk opp hånden og ville ha med både guttene og jentene sine på håndball, forteller Førde og smiler.

Ved utgangen av 2016 var i følge Florø kommune 14,2 prosent av befolkningen innvandrere. Kommunen er godt vant med å ta i mot nyankomne flyktninger og asylsøkere. Når Førde snakker om mottaket i kommunen sier hun ”mottaket vårt”. Det er tydelig at gamle florøværinger er opptatt av at nye florøværinger skal tas i mot med åpne armer.

– Vi har heldigvis veldig lite rasisme her og det tror jeg har å gjøre med at det er kommunen som driver asylmottaket så det blir liksom ”vårt” mottak og hele Florø sin oppgave å gi dem en varm velkomst.

Avhengig av foreldre

En av foreldrene som har vært en viktig støttespiller for Florø håndballklubb er Saba Berhane. Hun har tre barn som er aktive i klubben, og i dag er hun travelt opptatt med å brødfø alle de unge håndballspillerne.

– Idretten i Florø har vært veldig viktig for meg og min familie. Her har vi fått et stort nettverk, forteller Berhane.

Berhane kom til Florø i 1998 og som leder i NOSFO var hun med å bygge broer mellom håndballen og andre minoritetsforeldre.

– Det å være aktiv i lokalmiljøet er ekstra viktig for innvandrere og flyktninger. Håndball var jo helt ukjent for oss når vi kom, men gjennom idretten ble vi kjent med så mange og vi så at barna var trygge på miljøet i klubben. Eldstesønnen vår Thomas, på 18 år, er så aktiv i lokalmiljøet, så trygg og glad. Så det var bare å sende de nå ni år gamle tvillingene, Abraham og Sara, gjennom det samme løpet, forteller Berhane

I tillegg til håndballen er Berhanes barn aktive i friidrett og fotball, og Berhane stiller opp på alt.

– Jeg liker å hjelpe til, så ukene min er stappfulle. Jeg kjører til turneringer med bilen full av innvandrerbarn. Jeg ønsker jo at alle innvandrere skal benytte seg av muligheten idretten er. Og oppleve det samme som min familie har gjort, forklarer Saba.

Integrering på skinner

Det trengs knapt å jobbe for integrering i Florø SK Håndball lenger. Arbeidet som ble lagt ned ved oppstarten har høstet frukter. Nå har klubben mange stemmer i miljøet som forteller nye florøværinger om håndballen og får dem fort med på laget.

– Vi har hatt folk på håndballskolen som hadde kommet til Florø et par dager før, forteller Førde.

Nå handler det for klubben kun om å opprettholde den gode kulturen, og passe på at nye familier får de samme trygge, sosiale og gode opplevelsene som Berhane-familien har fått i klubben.

Tekst og foto: Karoline Nordanger, 2017.