Fargespill

Hele verden på én scene i Fargespill. Foto Øyvind Toft.

Stiftelsen Fargespill står bak spektakulære forestillinger der barn og unge mellom 7-25 år viser sin kultur. De samler hele verden på én scene.

Kunstnerisk og administrativ konsulent Irene Kinunda og administrativ konsulent og co-produsent Frøydis Moberg tar imot i Bergen.

En arabisk kvarttone

Frøydis forteller at i 2003 fikk musiker Ole Hamre en forespørsel fra Festspillene i Bergen. Kulturskolen hadde laget en del innslag som de ba Ole om å sy sammen med musikalske innstikk. Ole tenkte at han ville finne noen barn med et annet utgangspunkt enn de som vanligvis går i kulturskolen. Barna og ungdommene fant han ved å kontakte Nygård skole, som da var mottaksskolen i Bergen. Sammen med sin kone, sanger Sissel Saue, jobbet de med tilfeldig utvalgte ungdommer fra skolen.

–En dag sang Sissel folkevisen Ola, Ola, kua di er dau. I gruppen var det en gutt som het Ali som til da hadde vært et stort uromoment. Ali hadde vært på flukt i tre år og var full av sinne og negativitet. I etterkant har han fortalt at i sangen til Sissel var det plutselig noe han kjente igjen. Alle stoppet opp da Ali plutselig brøt ut i sang, trigget av en arabisk kvarttone som også finnes i norsk folkemusikk.

Dette øyeblikket endret alt. Alis sang var fantastisk, han var en virtuos. På et sekund endret gruppen sitt syn på Ali og Ali endret sitt perspektiv på seg selv. Han hadde også hele tiden sett på seg selv som et problem. Nå ble han møtt med begeistring, han hadde noe verdifullt å gi. Etter dette var Ali førstemann på øvelsene, han ringer de som kommer for sent, han rydder, han tar ansvar.

–Det skjedde noe med gruppen da de så responsen Ali fikk da han turte å komme med sin sang. Nå turte de andre også komme med sin dans eller sin sang. Plutselig hadde man et materiale til de musikalske innstikkene til forstillingen.

Det de lagde med gruppen ble så bra at Festspillene ba om en hel forestilling med dette perspektivet. Siden da har Fargespill hatt forestillinger over hele landet og vokst til en stor organisasjon, som nå har kompani både i Bergen og Oslo.

Fargespillmetoden

Kjernen i Fargespillmetoden ligger i fortellingen om Ali. Det skjer fantastiske ting når barn og unge stoler på at det de kommer fra har verdi, ikke bare det de kommer til. Som med Irene som begynte i Fargespill i 2007.

–Jeg kommer fra en familie der det var vanlig å synge og danse. I Kongo var jeg vant med å være blant de flinkeste i klassen på skolen. Så kom jeg til Norge og jeg var ikke best lenger, for det var så mye her jeg ikke kunne. Fargespill ble helt nødvendig for meg, her hadde jeg noe utenom skolen som jeg mestret og hvor jeg kunne føle meg viktig. Og nå har jeg fått jobb her!

I Fargespill er det ingen audition. Det som er viktige er å gi mulighet for å mestre noe. I Fargespill har man utviklet en ressursorient metode som tar utgangspunkt i hva folk har, og ikke hva de mangler, hva de har med seg og ikke hva de har mistet.

–Det er på den måten du blir norsk. Da jeg kom til Norge var det ikke sånn at nå var jeg ferdig med Kongo og at jeg kunne gå videre uten det jeg hadde med meg. Å få synge sanger min bestefar sang og se hele publikummet i Grieghallen reise er en opplevelse man kan ta med seg hele livet.

Kunst eller integrering?

–Vi har helt klart et kunstnerisk mål for Fargespill, sier Frøydis. Vi selger vi billetter til markedspris og fyller Grieghallen. Og da må vi ha en forestilling som leverer, som det er verdt å betale for.

Historien med Ali er todelt. Den handler om det kunstneriske som oppstår. Og den handler om det som skjer med mennesket. Når fokuset er på ressurser i menneskene så skjer det noe med den enkelte. Det er noe med perspektivet og kravene i kunsten som virker positivt sosialt.

–Hva skiller det kunstneriske prosjektet fra det sosiale, spør Irene. Barna i Fargespill kommer ikke for at vi skal integrere dem. Når de mestrer et eller annet så kommer alt det andre av seg selv.

Mange av aktørene er selv instruktører for sitt eget nummer. Det gjør noe med fellesskapet. Man lære seg å lede andre og man får ekstra lyst til å få det til når man deler denne erfaringen. Denne mestringsfølelsen kan også overføres til andre rom enn scenen, og derfor har Fargespill utviklet et etterutdanningsstudium for lærere og et digitalt læringsverktøy som kalles Fargeskyen. Det handler om å benytte de ressursene som sitter i klasserommet. Om du har en elev fra Somalia, la eleven være kunnskapsbæreren når man snakker om Somalia.

Frivillige

Fargespill har en stor gjeng frivillige som bidrar i gjennomføring av fellesøvelsene og forestillingene.

–Vi hadde aldri klart oss uten de frivillige. På fellesøvinger har vi 100 aktører og med fullt band, teknikere, alle ansatte + frivillige så er vi 130 personer.

De frivillige lager og serverer mat, skaper aktiviteter for de som venter på å komme på scenene, holder orden på sceneklær og mikrofoner. Kompaniet i Bergen opptrer mellom 15 og 25 ganger i året, og kompaniet i Oslo gjør et sted mellom 5 og 10 opptredener i året.

–Så har vi også en annen type frivillighet, og det er foreldre som ikke vet hva godt de kan gjøre for oss. De stiller opp på alt fra å være instruktører på en dans som barna deres skal vise til kjøring av barn til øvelse. Noen ble bevisst at noen av ungdommene er enslige mindreårige og organiserte øvelseskjøring for de som hadde behov for det.

Utfordinger?

Fargespill jobber bevisst med å sikre at alle kan delta. Noen ting er det lett å gjøre noe med, for eksempel aldri å bestille mat som inneholder svin. Andre ting som hvordan man forholder seg til klokka kan være mer krevende, når forholdet til tid varierer fra kultur til kultur. For å løse dette skrives det avtaler med alle som skal delta i Fargespill om at man må komme presis og regler for bruk av mobil på øvelsene.

–Det er forskjeller mellom oss på grunn av religion og kultur, men mest bare fordi vi er mennesker, forteller Irene.

Språk er en barriere. Mange av deltakerne kommer ganske kjapt inn i Fargespill etter at de har kommer til Norge og da har de ikke gått så lenge i mottaksklasse. Da må det oversettes og det blir mye peking og gestikulering. Deltakere og ansatte som snakker flere språk er god hjelp og på den måten får man gitt viktig informasjon.

Fargespillerne

En del av aktørene i Fargespill kommer gjennom samarbeidet med mottaksskolen i Bergen. Barna er med i en forestilling og de som ønsker det fortsetter. –Før gikk vi ut og lette etter aktører. Nå er vi så kjent at de kommer til oss sier Irene, men vi skulle gjerne hatt flere etnisk norske gutter.

Det er gratis å delta i Fargespill. Å betale ville være en for stor barriere. Mange av barna og ungdommene er i ulike livssituasjoner. Fargespill dekker derfor transportutgifter for de som trenger det til og fra øvelser. Og fordi de vet at ikke alle har matpakke i sekken så er det mat å få på øvelsene. Deltakerne bruker egne folkedrakter på scenen, men Fargespill har alltid en ekstra kjole til de som ikke har eller har glemt.

Samfunnet må også gi litt

Irene og Frøydis er stolte over at Fargespill skaper et rom der man møter mennesker som de er. Men de vet at idet ungdommene går ut av døren så møter de en annen virkelighet.

–Hele samfunnet må slutte å snakke om mennesker som kommer til dette landet som problemer, det er ikke nok at de frivillige organisasjonene eller Fargespill klarer det. Du kan ikke integrere mennesker uten at det eksisterende samfunnet også gir litt. For å forstå Irene må jeg forstå hvor Irene kommer fra og hvem Irene er her. Og det må vi som samfunn klare å romme. Det høres kanskje stort og vanskelig ut, men det er jo egentlig bare en holdningsendring som skal til, avslutter Frøydis.

Irene Kinunda synger i en av forestillingene med Fargespill. Foto Thor Brødreskift.

Tekst: Ida Marie Holmin, mai 2019