Inkluderende språk – språket vårt er ikke nøytralt

Av Zeynab Bouhedjeur

Måten vi snakker om og med hverandre er en stor del av vår demokratiske kultur, og det å være aktive og gode medborgere. Et inkluderende språk ønsker å sette søkelys på at språket vårt ikke er nøytralt. Ordene vi bruker bærer ofte med seg en historie, både med inkludering og ekskludering. Språket vårt er i stadig endring, og hva som er et inkluderende språk i fremtiden, er sannsynligvis annerledes enn det som anses som et inkluderende språk i dag – og det er både gleden og utfordringen med at samfunnene våre er i rask endring.

Hva er et inkluderende språk?

Språkviter Lena Lind Palicki definerer inkluderende språk slik: «[...] Ett inkluderande språk diskriminerar eller exkluderar människor i så liten utsträckning som möjligt, och [...] det är ett språk som visar respekt för dom som språket berör.» (Palicki, 20) Å bruke et inkluderende språk handler dermed om å ha en aktiv tilnærming til eget språkbruk, og forsøke å formulere seg selv på en måte som inkluderer og viser respekt for de språket gjelder. Formuleringen «i så liten utsträckning som möjligt» er viktig. Der språket vårt handler om identitet, og identitet er gjerne noe av det viktigste og mest sårbare med oss alle, vil det alltid være uenighet om hva som teller som et inkluderende språk, og hvilke ord og begreper som oppleves riktig. Derfor er det et viktig prinsipp å jobbe for at språket vårt skal vise respekt og åpenhet, og samtidig anerkjenne at arbeidet krever tålmodighet.

Prinsipper for inkluderende språk

Det finnes nok mange prinsipper for inkluderende språk, men her ramses tre av dem opp. Det første prinsippet handler om å ikke substantivere personer basert på deres identiteter. Dette betyr at man skal unngå å bruke formuleringer som «de homofile», fordi det skaper et oss-og-dem språk. Ved å kategorisere minoritetsgrupper på denne måten, bruker man språket til å definere grupper som homogene enheter. Alternativer kan være å inkludere de du snakker om inn i fellesskapet, ved å si «de av oss som er muslimer». Alternativt kan man bruke identiteter som adjektiv, som kan uttrykke at deres identitetsmarkør er en del av den de er, for eksempel «personer med minoritetsbakgrunn». Spørsmålet om hvordan man skal omtale identitet, i substantiv, adjektiv eller andre former, er et stort spørsmål innenfor mange miljøer, som ikke alltid har en fasit. I sammenheng med nevrodivergens, er det for eksempel uenighet om man skal bruke person-først språk og sette individet foran diagnosen eller tilstanden (person med autisme), eller identitet-først språk fordi diagnosen eller tilstanden er en integrert del av hvem man er (autistisk person).

Det andre prinsippet for inkluderende språk handler om å unngå et kjønnet språk. Å unngå et kjønnet språk handler om å inkludere et kjønnsmangfold, og å åpne for at flere kan føle seg velkomne uavhengig av kjønn. I tillegg åpner det opp for å legge vekk stereotype forestillinger, og kan gjøre at flere kan føle seg velkomne. I desember 2018 ble det vedtatt på Stortinget at tittelen «helsesøster» skulle endres til «helsesykepleier». Endringen handlet om det samme som prinsippet for inkluderende språk handler om; ved å gjøre tittelen kjønnsnøytral lå det ikke lenger en språklig forventning om at rollen skulle fylles av en kvinne. Kjønnede forventninger ligger overalt i samfunnet, og å endre hvordan vi kjønner yrker, kvaliteter og forventninger, kan vi åpne opp for et større kjønnsmangfold i flere deler av samfunnet.

Det tredje og kanskje viktigste prinsippet for inkluderende språk, handler om egen bevissthet. Språket vårt er noe de fleste av oss bruker hele tiden, og det å ta et aktivt oppgjør med egen språkbruk er en jobb man må gjøre intensjonelt. En stor del av dette arbeidet handler ikke bare om bevissthet rundt hva man sier, men hvem man er i forhold til seg selv og andre mennesker. Dette handler i stor grad om posisjonering, det å ha et avklart forhold til egen identitet og egne identitetsmarkører. Ved å ha et avklart forhold til hvem man selv er, er det også lettere å ha et avklart forhold til hvem man er i samfunnet, hvilke miljøer man tilhører og ikke, og hva dette har å si for hva slags språk man bruker.

Retten til å definere seg selv

I kjernen av inkluderende språk ligger viktigheten av selvdefinering. Gjennomgående for alle prinsipper er at mange vil være uenige i hvilke termer og hva slags språk som oppleves mest riktig og inkluderende i forhold til egne identiteter, og hva som til alle tider oppleves som mest «korrekt». Derfor handler det viktigste prinsippet om retten til å definere seg selv, og selv bestemme hvilke termer som føles riktigst og mest komfortabelt. Et godt eksempel på dette kan vi finne i norskhets-debatten, der mange minoritetsnordmenn uttrykker at det er viktig å selvdefinere seg som «norsk», mens andre opplever ikke at det å ikke identifisere seg som norsk tar noe vekk fra deres identitet, eller tilhørighet.

Språk er makt!

Språket vårt er iboende politisk. Språket vi bruker i dag er et produkt av både politiske og sosiale bevegelser, og politiske og sosiale strømninger, som har endret seg på ulike måter over lang tid. Vi har flere eksempler på dette, både der offentlig lovgivning har endret måten språket vårt brukes på, og der offentlige debatter har vært viktige i språklige endringer. Vi kan se på jamstillingsvedtaket i 1885 som likestilte bokmål og nynorsk som målformer i Norge, eller se på ulike eksempler fra den lange språkhistorien med reformer, lovgivninger og endringer etter 1814. I tillegg kan vi se på den store offentlige debatten på slutten av 90-tallet og starten av 2000-tallet, i stor grad med stemmer fra organisasjonen Afrikan Youth Norway om bruken av n-ordet, og vi kan nevne de interne diskusjonene de seneste årene rundt navnet på organisasjonen Handikapforbundet. Disse ulike delene av hvordan det norske språket har endret seg, eller diskusjoner om hvordan det norske språket bør endre seg, er alle deler av en historie som i bunn og grunn handler om inkluderende språkbruk – hva bør vi gjøre med språket vårt, for at det skal hegne om flest mulig, oppleves trygt for flest mulig, og virke så lite ekskluderende og hatefullt som mulig.

Det aller viktigste tiltaket man kan gjøre, er å ta en samtale om språk der man befinner seg, i organisasjoner, på arbeidsplasser, og i sosiale sammenhenger med venner og familie. Hvorfor bruker vi de ordene vi bruker, og finnes det bedre ord og begreper som kan være mer dekkende, og riktigere for de det gjelder. De viktigste samtalene er de man tar initiativ til bak lukkede dører, der det ikke handler om juridiske målestokker, men et eget ønske om å utfordre sitt eget og andres språk, slik at det reflekterer respekt og inkludering for de det gjelder. En åpen og ærlig samtale om hvem man selv er, hvem man er i forhold til sine medmennesker, og hvordan dette reflekteres i språket man bruker, lager et grunnlag for at man kan møte mennesker som ligner seg selv, og som er ulike seg selv, med respekt og toleranse. Ord betyr noe, og det er et felles ansvar å vise hva vi sier, hvorfor vi sier det, og hvem språket vårt har potensiale til å inkludere og ekskludere.

Litteraturliste

Noor, Linda & Zeynab Bouhedjeur (red.) Inkluderende Språk. Minotenk, 2025.

Palicki, Lena Lind. Inkluderande språk – att välja sina ord. Natur & Kultur, 2024.